«De skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss.» «Kunnskapen om Guds herlighet, som stråler i Kristi ansikt, skal lyse fram.» Fra evighet av var Jesus Kristus ett med Faderen. Han var «Guds bilde», bildet av hans storhet, «en utstråling av Guds herlighet». Det var for å åpenbare denne herlighet at han kom til vår verden. Han kom til denne jord som var i syndens mørke, for å åpenbare lyset fra Guds kjærlighet – være «Gud med oss». Derfor ble det profetert om ham: «De skal gi ham navnet Immanuel.»
Da Jesus kom for å bo iblant oss, skulle han åpenbare Gud både for mennesker og engler. Han var Guds ord – Guds tanke gjort hørlig. I sin bønn for disiplene sier han: «Jeg har kunngjort dem ditt navn,» – «en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet» «for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem, og jeg selv kan være i dem». Men denne åpenbaring gjaldt ikke bare mennesker. Vår lille verden er en lærebok for universet. Guds store nåde og gjenløsende kjærlighet er det tema som «selv engler gjerne vil se inn i». Det vil bli deres studium gjennom endeløse tidsaldrer. Både de frelste og de som aldri falt i synd, vil i Kristi kors finne emnet for sitt studium og sin sang.
Den herlighet som stråler i Jesu ansikt, er hans selvoppofrende kjærlighet. I lyset fra Golgata vil man se at loven om den selvfornektende kjærlighet er livets lov både for jorden og himmelen. Den kjærlighet som ikke søker «sitt eget», har sitt utspring i Guds eget hjerte. Den karakter som preger ham som bor i et lys ingen kan komme til, vises tydelig i ham som var tålsom og ydmyk av hjertet.
Fra boken Alfa & Omega bind 4 side 11, av Ellen G. White