Category Archives: Artikler

Jesus møter kvinner

Jesus møter kvinner

  • Jesus viser at kvinnen hadde samme status og verdi som mennene som så på seg selv som Abrahams sønner. Han gjenopprettet kvinnen til sin rette plass i samfunnet.

    Foto: EIMB/Thinkstock

Hvordan så Jesus på kvinner? Hvordan møtte han dem og hvilket gjensvar gav de til ham?

Lukas evangelium gir oss mange svar på disse spørsmålene. Ikke mindre enn 24 ganger i Lukas så møter Jesus kvinner, og snakker med dem eller om dem.

Ord som aksepterende, følsom og bekreftende summerer Jesu innstilling til kvinner. La oss se nærmere på noen av disse.

Jesus var aksepterende

Lukas er unik blant tekster fra den her tiden fordi han beskriver følelsene og de fysiske reaksjonene hos en kvinne under hennes graviditet. Her beskrives hvordan Elisabeth og Maria, som begge var gravide møtes. «Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes» (Lukas 1:41). Dette gjentas i vers 44. Senere leser vi også om hvordan Maria viser moderlige følelser i det hun «svøpte ham og la ham i en krybbe» (Lukas 2:7).

Det er ikke mange, om noen, antikke tekster som i det hele tatt bryr seg om kvinners følelser under graviditeten eller hennes spesielle evner til å ta hånd om sitt barn. Men for Gud var det viktig at få dette med i sitt evige ord.

Jesus følte seg aldri truet når kvinner var i nærheten. Vi blir fortalt om en kvinne som kom under en middag, knelte ved Jesus, fuktet hans føtter med sine tårer og tørket dem med håret sitt (Lukas 7:36-50). Jesus tillot henne å gjøre dette uten å vise noe misnøye eller å bli flau.

Ingen «Rabbi» fra den tiden hadde til vane å inkludere kvinner blant sine disipler. Men Lukas er klar på at Jesus hadde kvinner blant sine nærmeste etterfølgere.

Kvinner tjente Jesus på mange forskjellige måter. Jesus trakk seg ofte tilbake til Marta og Marias hjem hvor han kunde hvile fra alt oppstyr (Lukas 10:38-42).

Når Lukas beskriver folkemengden som førte Jesus til Golgata skriver han også om «Jerusalems døtre» som fulgte ham og gråt for ham (Lukas 23:27-29). Og når vi kommer til selve korsfestelsen oppdager vi at mer eller mindre alle disiplene hans kom seg i sikkerhet. Men kvinnene ble igjen. De stod tyste ved korsets fot.

Også etter Jesu død, mens disiplene gjemte seg bak lukkede dører, redde for Romerne, så var det kvinnene som forberedte de velluktende oljene og salvene de skulle salve Jesu kropp med. De gjorde alle de nødvendige forberedelsene for å utføre denne kjærlighetshandlingen senere. De hadde ingen som helst anelse om hvordan de skulle flytte på den store steinen og komme inn i graven. Men de var rede til å gjøre det de kunne.

Fra første stund da Guds Sønn kom til vår verden som et hjelpeløst lite barn, til de siste timene etter hans død og oppstandelse og før hans himmelfart, så var kvinner i Jesu nærhet og tjente ham. Jesus tok imot og aksepterte deres tjenester.

Jesus var følsom

Jesus var følsom og viste forståelse for de sosiale og religiøse ulemper kvinner kjempet med, og han var villig til å lette disse byrdene. Han viste medfølelse og omtanke.

En dag var Jesus hjemme hos Peter, og Peters svigermor ble syk. I den kulturen vi snakker om her krevdes det mye for at en kvinne skulle legge seg syk og ikke utføre de tjenester som var forventet av henne. Jesus var ikke noen vanlig gjest. Som Rabbi hadde han rett til å besøke et hjem og også forvente å få de tjenester han ønsket. Men Jesus bruker ikke sin rett som Rabbi eller gjest her. Istedenfor vender han seg til Peters svigermor og helbreder henne. Han ville ikke ta imot hennes tjenester før han selv hadde tjent henne.

Ved et annet tilfelle vekket Jesus opp fra de døde sønnen til en enke i byen Nain (Lukas 7:11-17). I denne kulturen var situasjonen kritisk for en kvinne som ikke hadde noen mannlige slektninger i livet. Jesus så begravelsesfølget og kvinnen som gikk alene bak kisten. Han skjønte at det ikke fantes noen mann som kunne ta seg av kvinnen, så Jesus vekket opp den unge mannen til livet igjen.

Vi ser også tydelig i Lukas hvordan Jesus er mot fordommer og misbruk av religion mot kvinner. I Lukas kapitel 20 forsvarer Jesus kvinner mot Fariseernes grådighet. Et enda bedre eksempel på dette finner vi Lukas 13 hvor Jesus på en sabbat, i Kapernaums synagoge, helbreder en kvinne.

Synagogen var først og fremst et sted for menn, og på sabbaten var det helt fullt. Spesielt den her dagen da Jesus var på besøk (Luk 13:10-17). Jesus skulle undervise fra Guds Ord og alle forventet å høre Ordet forkynt med myndighet. Men midt i alt dette så Jesus plutselig en kvinne lengst bak i synagogen. Hun var krumbøyd og kunde ikke rette seg opp.

Jesus gjorde siden fire ting som var ekstraordinære i forhold til de gjengse kulturelle reglene på den tiden.

Først kalte han henne til seg. Han bad henne komme frem til området der hvor bare menn fikk komme. Han avbrøt undervisningen fra Guds Ord – som var noe av det helligste for en jøde på den tiden – for å betjene en kvinne.

For det andre brøt Jesus de kulturelle reglene gjennom å snakke til henne. Det finnes de som sier at det under Jesu tid fantes menn som jevnlig bad «Takk Gud for at jeg ikke ble født som hedning, en hund eller en kvinne». Legg merke til rekkefølgen i bønnen. Ikke rart hvis alle ble sjokkert da Jesus snakket med kvinnen.

Jesus brøt med kulturen på en tredje måte: Han la hendene sine på henne. Helt uhørt. Det fantes fariseere som ikke en gang kunne tenke seg å se på en kvinne, og så det som en meget stor synd om de gjorde det. Enda mer da å røre ved henne.

For det fjerde bekreftet Jesus hennes verdi som en del av det lokale samfunnet. Jesus skjønte hva de som var der tenkte, så han sa til dem: «Hyklere … løser ikke hver eneste en av dere oksen eller eselet fra båsen også på sabbaten og leier dem ut så de får drikke?» (Lukas 13:15). De var alle klar over at de brøt sabbatsreglene når de gav vann til dyrene sine. Jesus fortsatte: Denne kvinnen er mer verd enn noen av dyrene deres. Hun er ikke noe dyr. Hun er «Abrahams datter». Jesus viser at kvinnen hadde samme status og verdi som mennene som så på seg selv som Abrahams sønner. Han gjenopprettet kvinnen til sin rette plass i samfunnet.

Det er viktig at vi tar denne hendelsen til oss, for her ser vi hvordan Jesus frivillig risikerer livet sitt for en kvinne. Han ydmyket sine motstandere i deres egen synagoge gjennom å vise følsomhet, vennlighet og barmhjertighet mot en kvinne.

Jesus var bekreftende

Jesus lot kvinnene skjønne at de var smarte og hadde en egenverdi i Jesu kjærlighet. Ikke en eneste gang i de fire evangeliene nedvurderte Jesus en kvinne. Under hele sin virksomme tid var Jesus bekreftende mot kvinner.

Dessverre er det fortsatt i mange kulturer slik at man ser det som en fordel å føde en sønn foran en jente. Når en sønn er født, samles man rundt faren og gratulerer. Kvinnen som har gjort alt arbeid får veldig lite oppmerksomhet.

Men når vi leser om Jesu fødsel og hans første dager i livet, så får Maria like mye, om ikke mer oppmerksomhet som Josef. Josef forsvinner faktisk litt i bakgrunnen, og det er Maria som havner i sentrum.

Da Jesus ble 12 år tok Maria og Josef ham med til tempelet i Jerusalem (Lukas 2:41-52). Dette var Jesus sin Bar Mitzvah – han skulle ifølge loven bli en mann, og i og med det også ta aktivt del i Israels pakt med Gud. Han trengte heller ikke lenger å lytte til en kvinnes eller sin mors tilrettevisning.

Da seremonien var over drog Maria og Josef hjemover. Til sin forskrekkelse oppdaget de at Jesus ikke var med. De vendte tilbake til Jerusalem og fant etter hvert Jesus i tempelet. I Lukas 2:48 spør Maria Jesus, «Hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Din far og jeg har vært så redde!»

Jesus som nå var en paktens sønn, en mann, kunne bare sagt: «Kvinne la meg være!». Men istedenfor sa han med kjærlighet og respekt, «Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» (Lukas 2:49).

Jesus gjorde ofte det lille ekstra ved å løfte opp kvinner som gode eksempler på tro. Jesus besøkte en gang Simon den spedalskes hjem (Lukas 7:36-50). I det de besøkende la seg til bords kom en prostituert kvinne inn i rommet. Hun knelte ned, gråt ved Jesu føtter, og lot sitt hår falle for å tørke føttene med det. Til sist salvet hun også Jesu føtter med en dyr olje. Dette var i den kulturen en sjokkerende hendelse. Alle rundt bordet visste hva slags kvinne hun var, og ventet med spenning for å se hvordan Jesus skulle håndtere situasjonen.

Jesus skjønte opplagt hvordan de tenkte: «Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: ‘Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.’» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt. … Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

Flere ganger brukte Jesus kvinner som eksempler i sine lignelser, og da var det alltid med en positiv innstilling. I Lukas 15 leser vi lignelsen om kvinnen som mistet en sølvmynt. Hva slags kvinne var det? Var det en distré kvinne som ikke kunne holde orden på pengene sine? Nei, hun var en ressursrik kvinne som var klar til å tenne lys der hvor det trengtes. Hun tente lys og lette etter mynten til hun fant den.

I Lukas 18 kommer en enke tilbake til en urettferdig dommer gang på gang. Hva slags kvinne var hun? En kvinne uten forstand som ikke skjønte når hun skulle gi seg? Nei, hun var ifølge Jesus en iherdig kvinne som kjente til loven og hennes rettigheter. Hun holdt ut til hun fikk det som var hennes rett.

I Lukas 21 finner vi Jesus og disiplene i tempelet. Disiplene ser på når folk kommer og legger sine gaver i tempelkisten. Plutselig sier Jesus – «Så dere det?» Disiplene trodde de hadde gått glipp av en skikkelig stor gave. Jesus fortsatte – «Så dere ikke hva den fattige enken gjorde?» «Jo, vi så men hun gav jo bare to små slanter.» «Dere skjønner ikke. De andre ga av sin overflod men hun gav av sin fattigdom alt hun hadde å leve av.» En navnløs kvinne ble et eksempel på den generøsitet Gud forventer av oss alle.

I motsats til så mye av hva vår kultur står for i dag, så utnyttet Jesus aldri kvinner. Han klarte å snakke åpent med kvinner selv om han brøt alle kulturelle regler for sin tid. Han truet eller skremte aldri en kvinne. Han gav dem aldri noen utfordrende blikk. Han brukte aldri noe grovt eller nedvurderende språk. Han trengte ikke å gjøre slike ting for å bevise for de han møtte at han var mann.

Det er derfor jeg tror både kvinner og menn tiltrekkes av Jesus. Jesus løftet opp og bekreftet hver enkelt kvinne som han møtte. Kvinner kan i Jesus se en type mann som de ønsker at hver mann skulle være. Og menn kan i Jesus se den mannen de selv ønsker de kunne være.

Som kontrast til dagens holdning hvor nedlatenhet mot kvinner nærmest er så innebygd vår kultur og vårt språk at vi ikke en gang tenker over det, så møtte Jesus kvinner med åpenhet og aksept.

Jesus møtte kvinner med den dypeste respekt, og vi burde gjøre det samme. Kvinner har gjennom historien og i forskjellige kulturer mange ganger blitt mishandlet, og undertrykt av menn på grove og grusomme måter. I motsetning til dette viste Jesus hvordan Gud ønsker at kvinner skal møtes. I Jesus kan vi se et menneske som Gud vil at alle kvinner skal bli kjent med.

——————-

Kilder til denne artikkelen er Doug Clark, «Jesus and Women»  Enrichment Journal

Kevin Higgins, «Women in the life and Teachings of Christ  Sermon» (May 10,2005)

Enter the text or HTML code here

Er alle profeter ekte?

Er alle profeter ekte?

  • En person kan leve et godt liv og ha en utmerket innflytelse på andre, men det gjør ikke vedkommende til en profet. Kall og alle de andre testene må også passe.

    Foto: Nomadsoul1/Thinstock

 

Bruk disse bibelske testene for å avgjøre om profeten er ekte!

En profet er en person kalt av Gud til tjeneste for ham. En slik person ble kalt Nabi eller Seer. De fikk se inn i framtiden og ble vist ting som skulle skje. Å forutsi fremtidige hendelser var kun en del av profetens oppgaver. Ellers gikk oppgaven fra Gud ut på å forkynne for folket, gi råd, tilrettevisning og oppmuntring.

Bibelen advarer mot falske profeter. Den gir eksempler på både ekte og falske profeter og profetier. Også i dag, i kristen sammenheng, er det forkynnere og kirkeledere som tar seg titler. Noen kaller seg apostler og andre profeter. Hvordan skal du og jeg kunne skjelne mellom en ekte og en falsk profet? Er det mulig? Ja, Bibelen gir oss kjennetegn slik at vi kan teste ut hva som er ekte eller falskt.

I en tale om framtiden advarte Jesus to ganger om å være på vakt overfor falske profeter: «Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill… For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre selv de utvalgte vill» (Matteus 24:11, 24). Advares det mot noe falskt, forutsettes det også å være en ekte variant.

Paulus advarer ikke generelt mot profeter. I Efeserne kan vi lese om hensikten med gavene Kristus gav til menigheten: «Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp kunne bygges opp, inntil vi alle når frem til enhet i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket, som er fullvoksent og har hele Kristi fylde» (Efeserne 4:11-13). Disse gavene, inklusive profetgaven, skulle være i menigheten så lenge det var behov for dem. Disse gavene skulle være tilstede i menigheten, og er kjennetegn på Guds sanne menighet.

Vi ser at Paulus advarer ikke mot ekte profeter. Han utfordrer deg og meg som leser Bibelen: «… forakt ikke profetordet, men prøv alt og hold fast på det gode» (1 Tessaloniker 5:20-21). Alt som gir seg ut for å være profeti eller profet er ikke av det gode. Den onde har laget forfalskninger av Guds gode og ekte gaver. Derfor utfordres vi til å avsløre bedrag og forsøk på å føre vill. Dette var situasjonen på Bibelens tid, og det er ikke mindre aktuelt i dag. En ekte profet vil ikke undervise om noe som er i strid med Bibelens ord.

Det er fire hovedtester av en profet i Bibelen. Alle testene må passe om en skal trekke riktig konklusjon:

Test 1: «Til ordet og til vitnesbyrdet!…» (Jesaja 8:20)

En senere profet vil alltid være i harmoni med det Gud tidligere har åpenbart. Profetene talte ord fra Gud, idet de ble inspirert av Den Hellige Ånd. Han motsier ikke seg selv. Et godt eksempel på en profet som anvendte denne testen på en annen finner vi i Jeremia 28. Tanken er at Jeremia sier til Hananja: Vi får se hvilken profeti som går i oppfyllelse. Senere konfronterte Jeremia ham og fortalte rett ut at Gud hadde ikke sendt ham (Jeremia 28:15). Alvoret med en falsk profeti ser vi i vers 16, der Hananja fikk vite at han på grunn av dette skulle dø det samme året.

Når en som gjør krav på å være Guds profet består denne første testen, noe som kan kreve tid, er vi klar til å gå videre med neste test.

Test 2: «Derfor skal dere kjenne dem på fruktene» (Matteus 7:20).

Bakgrunnen for denne testen finner vi i Matteus 7:15: «Ta dere i vare for de falske profetene!…» Et godt tre bærer god frukt, og et dårlig tre bærer dårlig frukt. Hvilket liv lever personen, og hvilke resultater av lære og innflytelse kan vi se i menigheten? Vanligvis krever denne testen mer tid og er vanskeligere å kontrollere enn den første.

Det stilles høye krav til en som er en Guds representant. På den andre side gjør ikke den profetiske gave personen feilfri. Han eller hun er et menneske, og ikke feilfri. Det er ikke enkelte feiltrinn som avgjør denne testen, men livet vedkommende lever, og innflytelsen på enkeltmennesker og menigheten.

En person kan leve et godt liv og ha en utmerket innflytelse på andre, men det gjør ikke vedkommende til en profet. Kall og alle de andre testene må også passe. Dersom en person lærer i harmoni med Guds ord og de tidligere profetene, lever et gudfryktig og oppbyggelig liv, da kan vi konkludere at vi er klar for den neste testen.

Test 3: «… må ordet til profeten gå i oppfyllelse…» (Jeremia 28:9).

Forutsigelser er ikke hovedoppgaven til profeten, men profetene fikk i mange tilfeller åpenbaringer om framtiden. Når slike forutsigelser forelå, ville det være viktig at det ikke var i strid med tidligere budskaper. Forutsigelsene måtte gå i oppfyllelse. Her gjelder ikke annet enn at det alltid og fullt ut stemte. Noen profetier ble oppfylt i profetens egen tid, mens andre gikk i oppfyllelse senere i historien.

Profetier og løfter ble ofte gitt på betingelser (cf. Jona 3-4). Om forutsetningene og betingelsene ikke ble oppfylt, gikk heller ikke profetien i oppfyllelse. Profeten ble ikke dermed en falsk profet.

Test 4: «… bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod…» (1 Johannes 4:2).

Dette er mer enn å bekjenne sin tro på at Jesus har levd. Det er snakk om å tro det Bibelen lærer om Jesus: «…Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet» (Johannes 1:14). Ordet ble kjøtt i inkarnasjonen av Guds Sønn som menneske. Tidligere vers i Johannes 1 presenterer Ordet som Gud, Skaper, Livgiver, og Lyset. Hans fødsel, syndfrie liv, og stedfortredende død, oppstandelse og himmelfart, tjeneste som Øversteprest i den himmelske helligdom, hans annet komme, er alt nært knyttet opp til troen på at han kom i kjøtt og blod, og bekjennelsen av Jesus som Herre og Frelser. Profetens liv må samsvare med en slik bekjennelse. «For det er gått mange forførere ut i verden, slike som ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod…» (2 Johannes 7).

Andre kjennetegn

Disse fire bibelske kjennetegn er tilstrekkelig i seg selv til å teste hvem som er en sann profet og hvem som er falsk. I tillegg til disse hovedtestene, finnes det noen kjennetegn en skulle merke seg. Plassen tillater meg ikke å gå i detaljer her, men la meg kun nevne kort: a) Fysiske manifestasjoner, b) Timingen, c) Trygg og fryktesløs opptreden, d) Høyt åndelig nivå, e) Praktisk natur. Ikke alle disse kjennetegn var nødvendigvis tilstede samtidig. Disse forholdene skal en ikke tilskrive den samme betydning som de fire bibelske hovedtestene.

Noen profetier er gitt i symbolikk, men kan forstås ved å bruke bibelske tolkningsprinsipper. Ikke bare må vi avvise det falske, men utfordringen for oss ligger i å oppdage og følge det ekte.

«… Vær tro mot Herren deres Gud, så skal dere stå støtt! Vær tro mot profetene hans, så skal dere ha lykken med dere!» (2 Krønikebok 20:20).

 

Artikkelen hentet fra Syvendedags Adventistkirken

Enter the text or HTML code here

Pavemakten og USA rekker hverandre hånden

Av: Daniel Pel

 

Når protestene forstummer, har Bibelen profetert om et samarbeid mellom Pavekirken og USA.

 

handshake_fullarticle

Foto: Niyazz/Thinkstock

Pave Frans og biskop Mounib Younan, leder i Det lutherske verdensforbund, undertegnet en felleserklæring den 31. oktober, 2016, der katolikker og lutheranere lovte å føre dialog for å fjerne gjenstående hindringer på veien mot full enhet. Erklæringen ble undertegnet under den økumeniske bønnegudstjenesten som ble holdt i Lunds Lutherske katedral den første dagen av pavens besøk i Sverige.

 

Felleserklæringen hevder at «vår felles tro på Jesus Kristus og dåpen krever en daglig omvendelse, som innebærer at vi legger til side historiske uoverensstemmelser og konflikter, og trer inn i forlikelsens tjeneste.» Dokumentet favner en rekke trosbaserte samfunn: «Vi uttrykker vår takknemlighet til våre brødre og søstre, som er til stede forenet i bønn, og representerer forskjellige kristne verdenssamfunn og fellesskap. Vi forplikter oss til å bevege oss fra konflikt til enhet (communion).»

 

Det er ingen tilfeldighet at dokumentet ble undertegnet den 31. oktober, 2016 – på reformasjonsdagen. Den 31. oktober, 1517, naglet Martin Luther sine berømte 95 teser til kirkedøren i Wittenberg. Luther kom bl.a. med et frimodig utspill mot Pavekirkens avlatshandel. «Sola Scriptura» var reformasjonens motto – «Skriften alene». Roms tradisjoner hadde skygget over de hellige sannhetene i Guds ord. Ritualer og former, der kraften til frelse ble underlagt Romerkirken, erstattet en enkel tro på Jesus Kristus.

 

Doktrinært har ikke Romerkirken forandret seg mye fra Reformasjonens tid. Men det har skjedd en endring. Protestantismen protesterer ikke lenger. I stedet opplever vi en nedtoning av forskjeller og det oppfordres til enhet, slik vi nylig har vært vitne til i Sverige.

 

Populariteten til den nåværende paven er overveldende. Han fremstår som hele verdens hyrde – ikke bare Romerkirkens. Som aldri før i historien har vi vært vitne til hvordan religiøse ledere flokker til paven i Rom og søker enhet. Paven har også aktivt nådd ut til verdens politiske arena. I september 2015 holdt pave Frans sin historiske tale i kongressen i Amerika. Det er bemerkelsesverdig at et land som er grunnlagt på protestantiske verdier tyr til paven i Rom for åndelig og politisk veiledning.

 

Bibelen profeterer om pavekirken og USA

Bibelens profetier forutsier at det som kjennetegnet den Romerske kirke i fortiden, vil kjennetegne dens makt i framtiden. I Johannes Åpenbaring, kapittel 13, leser vi om et dyr som stiger opp av havet. Et dyr i Bibelens profetier er et bilde på et rike eller en makt (Daniel 7:17). Alle kjennetegnene på dyret i Åpenbaringen 13 peker tydelig på Romerkirken. Anerkjente bibelgranskere og reformatorer, som Wyclif, Tyndale, Cranmer, Bunyan, Whitfield, Spurgeon, Edwards og Sir Isaac Newton, identifiserte pavedømmet som Bibelens Antikrist.

 

Ifølge profetien i Åpenbaringen 13 skulle dyret få en maktperiode på 42 profetiske måneder (Åpenbaringen 13:5). Hvis man følger det bibelske fortolkningsprinsippet om at en dag i profetien tilsvarer et år i virkeligheten (4 Mosebok 14:34 og Esekiel 4:6), ser vi på en tidsramme på 1260 år. I 538 e.Kr. fikk paven politisk makt, og kirke og stat var forenet. Dette innledet en brutal tid for det europeiske kontinentet – 1260 år med forfølgelse og blodsutgytelse. Å ikke delta i messen, å bekjenne sin synd direkte til Jesus i stedet for til presten, eller bare det å eie en bibel, stemplet deg som en fiende av kirken. Millioner mistet livet fordi deres tro og overbevisning gikk på tvers av Romerkirkens. Dette var mulig fordi kirken hadde knyttet seg til Europas konger og dermed kunne utøve militær makt. I 1798 tok dette slutt, da Napoleon sendte sin hær til Rom, avskaffet pavedømmet og tok paven til fange.

 

Verden ser ut til å ha bevegd seg inn i en ny tidsalder. Men hvorfor er det så viktig å minnes historien? Åpenbaringsboken forutsier at det som har vært skal komme tilbake. 

På slutten av den profetiske 1260-års perioden, som fører oss gjennom den mørke middelalder, får vi møte et nytt dyr. Det er en annen makt som står frem, annerledes enn den første. «Og jeg så et annet dyr stige opp av jorden. Det hadde to horn som et lam, men talte som en drage» (Åpenbaringen 13:11).

Det første dyret kom opp fra havet (Åpenbaringen 13:1), mens det andre steg opp av jorden. Ifølge Bibelens profetier er havet et bilde på folkemasser (Åpenbaringen 17:15). Romerkirken sto fram i et befolket område, mens det lammelignende dyret skulle stå fram i et mindre befolket område.

 

At dyret lignet på et lam sier mye. I Åpenbaringen nevnes ordet «lam» 27 ganger. I alle referanser, utenom denne, henviser det til Jesus. Vi er med andre ord vitne til en kristen nasjon, som vokser fram i et lite bebodd område, på slutten av 1260-års perioden, altså omkring 1798.

 

Det er også interessant å legge merke til at det første dyret hadde kroner på hornene sine (Åpenbaringen 13:1) – et bilde på Pavedømmets makt over kongene i Europa. Det andre dyret hadde ikke kroner. Vi er vitne til en nasjon uten monarki. Alle kjennetegnene peker i retning av USA. En kristen nasjon, uten pave eller konge, ble et tilfluktssted for de som var forfulgt i den gamle verden.

 

Pavekirken og USA skal samarbeide

Men ifølge profetien skulle nasjonen forandre seg og tale som en drage. Den skulle blåse liv i makten til det første dyret. «All den makt det første dyret har, bruker det andre dyret i tjeneste for det første. Det får jorden og dem som bor der, til å tilbe det første dyret – det som hadde fått banesåret sitt leget» (Åpenbaringen 13:12). Det utenkelige forutsies: En protestantisk nasjon, der kirke og stat er adskilt, vil utøve religiøs makt. Profetien fortsetter: «Det fikk makt til å blåse liv i dyrets bilde, så det kunne tale, og til å få drept alle som ikke tilba dyrets bilde» (Åpenbaringen 13:15).

 

Interessant språkbruk – «dyrets bilde». Et bilde er noe som ligner på originalen – som en sønn som ligner faren på en prikk, eller ditt eget speilbilde. I framtiden vil vi være vitne til et bilde av dyrets makt – slående likt hva vi har sett i historien. Det som forårsaket forfølgelsen i fortiden, vil forårsake forfølgelsen i framtiden – en uhellig allianse av kirke og stat som undertrykker samvittighetsfriheten. Romerkirken vil på nytt gjøre krav på tilbedelse, og verdens politiske makter vil støtte henne. Det ble blåst liv i dyrets bilde – Romerkirkens makt vil vekkes til live. De politisk/religiøse maktene forsøker desperat å skape en falsk etterligning av Guds handlemåte.

 

Hva er det første vi lærer om menneskeheten i Første Mosebok? «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem» (1 Mosebok 1:27). «Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning» (1 Mosebok 2:7).

 

Sekulær makt vs. Åndens kraft

Livspust, bilde, liv – kjente uttrykk, ikke sant? Man kan se hvor Åpenbaringsboken har hentet uttrykkene fra. I Første Mosebok har vi den sanne versjonen, mens Åpenbaringsboken beskriver en falsk etterligning. Gud blåser sitt liv i oss. Han holder oss i live. Jesus ønsker å ånde Den Hellige Ånd på oss, som han gjorde med disiplene: «Så åndet han på dem og sa: ‘Ta imot Den Hellige Ånd’» (Johannes 20:22).

 

Det store spørsmålet er: Hvem vil vi være lojal mot? Menneskelige makter, politiske eller religiøse, som søker etter verdensherredømme, eller vår skaper og frelser, Jesus Kristus, som tok våre synder på seg for å sette oss fri? Det ene leder til fangenskap, den andre til frihet. Det ene lover verdslig makt, den andre gir oss Den Hellige Ånd – en kraftkilde til å leve et nytt liv.

 

Trenger du en fornyelse i ditt åndelige liv? Tiden er inne for å be vår himmelske far om å blåse nytt liv i oss. Idet verden følger undrende etter dyret (Åpenbaringen 13:3), ser Jesus etter et folk som ber om å bli fylt av Ånden. Vi går tidsaldrenes høydepunkt i møte – og det er bare et åndedrett unna.

 

Studer videre “USA i profetiene”

Enter the text or HTML code here

EU i profetien

 

PROFETIEN OM EUROPAS FREMTID

Utgitt av Norsk Bibelinstitutt
www.norskbibelinstitutt.no

Forfatter: Alf Lohne
.
globe_europe_large2Dette er en profeti som fører helt ned til vår egen tid, og som viser hva vi går i møte. Bibelen gir oss grunn til å se lyst på fremtiden: «Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter» (2 Peter 1:19).

Ifølge dette gjør vi vel i å akte på profetiene i Bibelen. De er som et lys som skinner på et mørkt sted. De veileder oss og oppmuntrer oss inntil vi når Guds rike.

Jesus fortalte en gang disiplene om store begivenheter som skulle hende blant nasjoner og folkeslag. Mens han snakket om dette, kom han med noen underlige kommenterer om å lese profeten Daniels bok. «Når dere da ser ødeleggelsens styggedom, som profeten Daniel har talt om, stå på det hellige sted – forstå det, enhver som leser!» (Matteus 24:15).

Rett før dette fortalte Jesus om tegnene som viser at hans gjenkomst er nær. Han nevner bl.a. at evangeliet skal forkynnes til alle folkeslag. Og så sier han altså at vi må se til å forstå det profeten Daniel har talt om. 

Dette betyr at vi finner noen profetier i Daniels bok som er spesielt interessante for oss. Disse profetiene handler om en rekke forhold som utspiller seg i dag og som opptar tenkende mennesker.

 

En profetisk drøm

En av disse profetiene finner vi i kapittel to i Daniels bok: «I sitt andre regjeringsår hadde Nebukadnesar drømmer som gjorde hans ånd urolig, og han fikk ikke sove. Kongen lot da kalle til seg spåmennene, åndemanerne, trollmennene og kaldeerne, for at de skulle fortelle kongen hva han hadde drømt. De kom og trådte fram for kongen» (Daniel 2:1-2).

Kong Nebukadnesar, som hersket i Babylon ca. år 600 f. Kr., hadde altså en drøm som gjorde et sterkt inntrykk på ham.

De fleste drømmer har vel ingen betydning, men denne gangen var det annerledes. Den var viktig nok til å bli skrevet inn i Bibelen, og som vi skal se, inneholdt den en bemerkelsesverdig profeti.

Drømmen gjorde så sterkt inntrykk på kongen at han ikke fikk sove lenger. Men selve drømmen hadde han glemt da han våknet. Han forsto det var noe spesielt, noe av betydning, men det var umulig for ham å gjengi hva det var.

Vismennene og drømmetyderne drøftet saken med kongen. Selv om de sa at de var rede til å tyde drømmen, var de helt klare på at de først måtte få vite hva Nebukadnesar hadde sett. Hvis ikke han selv kunne det, var oppgaven umulig for dem å løse.

Da ble den despotiske kongen «harm og meget vred,» står det. I raseri befalte han at alle Babylons vismenn, og alle hans ledende menn, skulle drepes. 

Blant de ledende menn i landet var også den gudfryktige unge Daniel og hans tre venner. De var deportert til Babel som jødiske krigsfanger, men deres evner og klokskap førte dem til ledende stillinger i landet. Og fordi de hørte med til de ledende embetsmenn, rammet kongens befaling også dem.

 

Gud griper inn 

Beretningen forteller videre at disse fire unge mennene straks søkte Gud og ba om hans hjelp. Som svar på denne bønnen fikk Daniel om natten et syn som viste ham hva kongen hadde drømt. Gud åpenbarte også for Daniel hva drømmen betydde.

Det varte ikke lenge før Daniel ble ført inn for kong Nebukadnesar for å fortelle hva han visste. Noe av det første Daniel sa til kongen, var: «Men det er en Gud i himmelen som åpenbarer hemmeligheter. Han har kunngjort kong Nebukadnesar hva som skal skje i de siste dager. Dette er drømmen og synene du hadde i ditt indre mens du hvilte på ditt leie» (Daniel 2:28).

Legg merke til innledningen. Daniel roste ikke seg selv og sin kunnskap. Han ga hele æren til Gud og sa at Gud åpenbarer hemmeligheter. Dernest sa Daniel at gjennom drømmen har Nebukadnesar fått vite hva som skal skje i de siste dager.


Og så fortalte Daniel hva kongen hadde drømt og hva det hele betød. «Konge, du så i synet 
en veldig billedstøtte. Det var en meget stor billedstøtte, og den skinte med strålende glans. Den stod like foran deg og var et fryktinngytende syn. Billedstøttens hode var av fint gull, brystet og armene av sølv, buken og hoftene av kobber, benene av jern, føttene dels av jern, dels av leire» (Daniel 2:31-33).

Videre sa Daniel: «Mens du stod og så på, ble en stein revet løs, men ikke med hender. Den traff billedstøtten på føttene, som var av jern og leire, og knuste dem. Da knustes på én gang både jernet og leiren, kobberet, sølvet og gullet. Det ble som agner fra treskeplassene om sommeren, vinden tok det så det ikke fantes spor etter det. Men steinen som rammet billedstøtten, ble til et stort fjell som fylte hele jorden» (Daniel 2:34-35).

Slik sluttet synet. En stein som ikke var kastet med hender, rammet bildet på føttene og knuste det, mens steinen selv ble til et fjell som fylte hele jorden. 

La oss lese videre og se hva denne drømmen betyr: «Konge, du er kongenes konge, som himmelens Gud har gitt riket og makten og styrken og æren! Menneskenes barn, overalt hvor de bor, markens dyr og himmelens f
ugler – alle har han gitt i din hånd og gjort deg til 
herre over dem. Du er hodet av gull» (Daniel 2:37-38).


Først beskrev Daniel Nebukadnesars mektige Babylon, og så sa han: «Du er hodet av gull». 
Det edleste av metallene var brukt som symbol på Babylon som kong Nebukadnesar hersket over.

Og Babylon var virkelig et gullrike. Ruinene i dag taler sitt tydelige språk om Babylons ufattelige rikdommer og storslåtte prakt. Det er som om historieskriverne overgår hverandre i å beskrive Babylons hengende hager, gullkledde avgudsbilder, skjønne templer og store palasser. 

Hovedstaden var omgitt av en mektig mur. Den var 117 m høy og 27 m bred. Et firspann med hester kunne snu oppå den. De hengende hager som ble regnet som et av verdens sju underverker, gjorde at byen kunne tåle en mangeårig beleiring. Nebukadnesar trodde sikkert, som vår tids diktatorer, at hans rike skulle bestå gjennom lange tider. Vi husker f.eks. Hitlers ord om det tyske tusenårsrike.

På en av søylene i Babylon har man funnet denne inskripsjonen: «Måtte du stå evinnelig!» Men hva sa profeten?

La oss lese: «Men etter deg skal det oppstå et annet rike, ringere enn ditt, og så et tredje rike, av kobber, som skal herske over hele jorden. Deretter skal det komme et fjerde rike, som skal være sterkt som jern. Likesom jernet knuser og sønderslår alt, så skal dette riket, som knusende jern, slå i stykker og knuse alle de andre rikene» (Daniel 2:39-40).

Brystet og armene av sølv betød at etter Babylon skulle det komme et annet rike – ringere enn Babylon, slo Daniel fast.

Det medo-persiske riket overtok herredømmet da Babylon falt i 538 f. Kr., ca. 65 år etter at profetien var uttalt. Medo-Persia var like stort eller til og med større, men kunne ikke måle seg med Babylon i rikdom og luksus. Medo-Persia hadde heller ikke den forholdsvis høye kultur og sivilisasjon som gullriket Babylon hadde. På mer enn én måte var det et ringere rike, på samme måte som sølv er ringere enn gull.

Men heller ikke «sølvriket» Medo-Persia skulle bestå. Det hadde makten i ca. 200 år. Buken og hoftene av kobber betød at et tredje rike skulle komme. Dets storhet fremgår av profetens ord om at det skulle herske over hele jorden.

Det greske verdensriket som fulgte, kjennetegnes også på dets veldige utstrekning. Under Aleksander den store ble herredømmet utvidet til ikke bare å omfatte Makedonia, Grekenland, Det persiske rike og Egypt. Keiser Aleksanders makt strakk seg til og med helt til India. Det greske eller hellenske riket ble det største og mektigste opp til sin tid.

Men heller ikke Aleksanders drømmer om et bestående gresk verdensrike skulle oppfylles. Vi leste at benene av jern symboliserte et fjerde rike – sterkt som jern. Det skulle knuse og sønderslå de andre rikene.

Det er ingen tvil om at den fjerde makten er den som historieskriveren Gibbon så betegnende kaller «jernriket Rom».

LegsToFeet1Romerrikets historie oppfyller den korte, men likevel klare beskrivelse i Daniels profeti. Gjennom hard og ubønnhørlig krig ble land etter land knust inntil Rom sto som ubestridt seierherre ved Middelhavet og i Vest-Europa. Ved begynnelsen av den kristne æra sto romerske legioner bak uttrykket «Pax Romana» – romersk fred. Rom ble større og sterkere enn noen av sine forgjengere. Det ble som profetien sa, jernriket som knuste og sønderslo til
det selv hadde makten.

Men Daniel gikk videre i sine forutsigelser: «Men når du så at føttene og tærne var dels av pottemakerleire, dels av jern, så betyr det at riket skal være et delt rike. Det skal ha noe av jernets styrke i seg, ettersom du så at jern var blandet med leiren. Og det at tærne på føttene var dels av jern, dels av leire, det betyr at riket for en del skal være sterkt og for en del svakt» (Daniel 2:41-42).

Ifølge disse tekstene, symboliserer føttene av jern og leire delingen av Romerriket. Det skulle ikke som de andre, følges av et nytt verdensrike, men spaltes opp i deler som ikke henger sammen, liksom jern og leire ikke kan blandes. Slik gikk det også. Umoral og luksus undergravde Rom innenfra, og utenfra splittet folkevandringen det store Romerriket. Siden fremsto Europa, delt opp i en rekke sterke og svake nasjoner. Slik som profeten sa det skulle gå, slik vitner historien at det også gikk. Men hva skjer videre? Sier profetien noe om det?
.
Et splittet Europa

Vi leser: «Og når du så at jernet var blandet med leire, så betyr det at de skal blande seg med hverandre ved giftermål. Men de vil likevel ikke holde sammen, likesom jern ikke blander seg med leire» (Daniel 2:43).

Dette er en svært bemerkelsesverdig del av profetien. Den har også en spesiell betydning i våre dager. Her står det at man prøver å få føttene og tærne (Europa) til å henge sammen ved hjelp av giftermål. Men det skal ikke lykkes. De skal «likevel ikke holde sammen», sier profetien.

Man har virkelig forsøkt å knytte rikene i Europa sammen ved ekteskapsinngåelser, som profetien forutsa. Før den første verdenskrig ble kong Christian IX av Danmark og dronning Victoria av England kalt «besteforeldre» til de kronede herskere i Europa. De var knyttet sammen gjennom ekteskap. Men Bibelen sa at de likevel ikke skulle holde sammen.

Den første verdenskrig beviste sannheten i disse ordene.

hitler1Keisere, diktatorer og herskere har prøvd å tilrane seg verdensherredømmet. Det er nok å nevne navn som Karl den store, Ludvig XIV, Napoleon, keiser Wilhelm, Adolf Hitler.

Det så ut som om det skulle lykkes for dem å samle Europa under ett styre, men profetien sto i veien. De skal «likevel ikke holde sammen». Det er Guds urokkelige ord om nasjonenes skjebne i Europa. Vår egen tid viser på en forbausende detaljert måte hvordan profetien er oppfylt og oppfylles.

Men hva skal skje videre? La oss lese: «Og i disse kongers dager vil himmelens Gud opprette et rike som i all evighet ikke skal ødelegges. Dette riket skal ikke bli overgitt til noe annet folk. Det skal knuse og gjøre ende på alle de andre rikene, men selv skal det stå fast i evighet» (Daniel 2:44).

Legg merke til ordene: «I disse kongers dager». Etter at Rom er delt, og etter at man forgjeves har forsøkt å samle Europa til ett; da skal himmelens Gud opprette et rike som i all evighet ikke skal ødelegges.

stone1«Du så jo at en stein ble revet løs fra fjellet, men ikke av menneskehender. Og den knuste jernet, kobberet, leiren, sølvet og gullet. – Den store Gud har nå kunngjort kongen det som heretter skal skje. Sann er drømmen, og troverdig er tydningen av den» (Daniel 2:45).

Hittil har alt som profetien forutså, gått i oppfyllelse. De fire store verdensrikene fremsto og gikk til grunne som Daniel sa. De var Babylon, Medo-Persia, Grekenland og Rom. Det siste ble delt i svake og sterke nasjoner. Noen har prøvd å samle dem, men forgjeves. Guds ord sa jo at de i lengden ikke skulle holde sammen.

Det neste som skal skje er at den siste delen av drømmen oppfylles. En stein som ikke var revet løs av mennesker, knuste hele bildet. Og steinen ble til et fjell som fylte hele jorden. 

Det betyr at Guds rike skal opprettes. Det er det neste verdensrike, og det skal opprettes i disse dager – i vår tid. Like sikkert som hele profetien ellers er oppfylt, vil også den siste delen oppfylles.

Jesus Kristus kommer som Kongenes konge og Herrenes herre. Hans rike skal stå fast i all evighet. Det riket ønsker jeg å tilhøre. Hva med deg?

Alf Lohne

 

Enter the text or HTML code here

Med Jesus Kristus i fokus