Pave Frans og biskop Mounib Younan, leder i Det lutherske verdensforbund, undertegnet en felleserklæring den 31. oktober, 2016, der katolikker og lutheranere lovte å føre dialog for å fjerne gjenstående hindringer på veien mot full enhet. Erklæringen ble undertegnet under den økumeniske bønnegudstjenesten som ble holdt i Lunds Lutherske katedral den første dagen av pavens besøk i Sverige.

 

Felleserklæringen hevder at «vår felles tro på Jesus Kristus og dåpen krever en daglig omvendelse, som innebærer at vi legger til side historiske uoverensstemmelser og konflikter, og trer inn i forlikelsens tjeneste.» Dokumentet favner en rekke trosbaserte samfunn: «Vi uttrykker vår takknemlighet til våre brødre og søstre, som er til stede forenet i bønn, og representerer forskjellige kristne verdenssamfunn og fellesskap. Vi forplikter oss til å bevege oss fra konflikt til enhet (communion).»

 

Det er ingen tilfeldighet at dokumentet ble undertegnet den 31. oktober, 2016 – på reformasjonsdagen. Den 31. oktober, 1517, naglet Martin Luther sine berømte 95 teser til kirkedøren i Wittenberg. Luther kom bl.a. med et frimodig utspill mot Pavekirkens avlatshandel. «Sola Scriptura» var reformasjonens motto – «Skriften alene». Roms tradisjoner hadde skygget over de hellige sannhetene i Guds ord. Ritualer og former, der kraften til frelse ble underlagt Romerkirken, erstattet en enkel tro på Jesus Kristus.

 

Doktrinært har ikke Romerkirken forandret seg mye fra Reformasjonens tid. Men det har skjedd en endring. Protestantismen protesterer ikke lenger. I stedet opplever vi en nedtoning av forskjeller og det oppfordres til enhet, slik vi nylig har vært vitne til i Sverige.

 

Populariteten til den nåværende paven er overveldende. Han fremstår som hele verdens hyrde – ikke bare Romerkirkens. Som aldri før i historien har vi vært vitne til hvordan religiøse ledere flokker til paven i Rom og søker enhet. Paven har også aktivt nådd ut til verdens politiske arena. I september 2015 holdt pave Frans sin historiske tale i kongressen i Amerika. Det er bemerkelsesverdig at et land som er grunnlagt på protestantiske verdier tyr til paven i Rom for åndelig og politisk veiledning.

 

Bibelen profeterer om pavekirken og USA

Bibelens profetier forutsier at det som kjennetegnet den Romerske kirke i fortiden, vil kjennetegne dens makt i framtiden. I Johannes Åpenbaring, kapittel 13, leser vi om et dyr som stiger opp av havet. Et dyr i Bibelens profetier er et bilde på et rike eller en makt (Daniel 7:17). Alle kjennetegnene på dyret i Åpenbaringen 13 peker tydelig på Romerkirken. Anerkjente bibelgranskere og reformatorer, som Wyclif, Tyndale, Cranmer, Bunyan, Whitfield, Spurgeon, Edwards og Sir Isaac Newton, identifiserte pavedømmet som Bibelens Antikrist.

 

Ifølge profetien i Åpenbaringen 13 skulle dyret få en maktperiode på 42 profetiske måneder (Åpenbaringen 13:5). Hvis man følger det bibelske fortolkningsprinsippet om at en dag i profetien tilsvarer et år i virkeligheten (4 Mosebok 14:34 og Esekiel 4:6), ser vi på en tidsramme på 1260 år. I 538 e.Kr. fikk paven politisk makt, og kirke og stat var forenet. Dette innledet en brutal tid for det europeiske kontinentet – 1260 år med forfølgelse og blodsutgytelse. Å ikke delta i messen, å bekjenne sin synd direkte til Jesus i stedet for til presten, eller bare det å eie en bibel, stemplet deg som en fiende av kirken. Millioner mistet livet fordi deres tro og overbevisning gikk på tvers av Romerkirkens. Dette var mulig fordi kirken hadde knyttet seg til Europas konger og dermed kunne utøve militær makt. I 1798 tok dette slutt, da Napoleon sendte sin hær til Rom, avskaffet pavedømmet og tok paven til fange.

 

Verden ser ut til å ha bevegd seg inn i en ny tidsalder. Men hvorfor er det så viktig å minnes historien? Åpenbaringsboken forutsier at det som har vært skal komme tilbake. 

På slutten av den profetiske 1260-års perioden, som fører oss gjennom den mørke middelalder, får vi møte et nytt dyr. Det er en annen makt som står frem, annerledes enn den første. «Og jeg så et annet dyr stige opp av jorden. Det hadde to horn som et lam, men talte som en drage» (Åpenbaringen 13:11).

Det første dyret kom opp fra havet (Åpenbaringen 13:1), mens det andre steg opp av jorden. Ifølge Bibelens profetier er havet et bilde på folkemasser (Åpenbaringen 17:15). Romerkirken sto fram i et befolket område, mens det lammelignende dyret skulle stå fram i et mindre befolket område.

 

At dyret lignet på et lam sier mye. I Åpenbaringen nevnes ordet «lam» 27 ganger. I alle referanser, utenom denne, henviser det til Jesus. Vi er med andre ord vitne til en kristen nasjon, som vokser fram i et lite bebodd område, på slutten av 1260-års perioden, altså omkring 1798.

 

Det er også interessant å legge merke til at det første dyret hadde kroner på hornene sine (Åpenbaringen 13:1) – et bilde på Pavedømmets makt over kongene i Europa. Det andre dyret hadde ikke kroner. Vi er vitne til en nasjon uten monarki. Alle kjennetegnene peker i retning av USA. En kristen nasjon, uten pave eller konge, ble et tilfluktssted for de som var forfulgt i den gamle verden.

 

Pavekirken og USA skal samarbeide

Men ifølge profetien skulle nasjonen forandre seg og tale som en drage. Den skulle blåse liv i makten til det første dyret. «All den makt det første dyret har, bruker det andre dyret i tjeneste for det første. Det får jorden og dem som bor der, til å tilbe det første dyret – det som hadde fått banesåret sitt leget» (Åpenbaringen 13:12). Det utenkelige forutsies: En protestantisk nasjon, der kirke og stat er adskilt, vil utøve religiøs makt. Profetien fortsetter: «Det fikk makt til å blåse liv i dyrets bilde, så det kunne tale, og til å få drept alle som ikke tilba dyrets bilde» (Åpenbaringen 13:15).

 

Interessant språkbruk – «dyrets bilde». Et bilde er noe som ligner på originalen – som en sønn som ligner faren på en prikk, eller ditt eget speilbilde. I framtiden vil vi være vitne til et bilde av dyrets makt – slående likt hva vi har sett i historien. Det som forårsaket forfølgelsen i fortiden, vil forårsake forfølgelsen i framtiden – en uhellig allianse av kirke og stat som undertrykker samvittighetsfriheten. Romerkirken vil på nytt gjøre krav på tilbedelse, og verdens politiske makter vil støtte henne. Det ble blåst liv i dyrets bilde – Romerkirkens makt vil vekkes til live. De politisk/religiøse maktene forsøker desperat å skape en falsk etterligning av Guds handlemåte.

 

Hva er det første vi lærer om menneskeheten i Første Mosebok? «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem» (1 Mosebok 1:27). «Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning» (1 Mosebok 2:7).

 

Sekulær makt vs. Åndens kraft

Livspust, bilde, liv – kjente uttrykk, ikke sant? Man kan se hvor Åpenbaringsboken har hentet uttrykkene fra. I Første Mosebok har vi den sanne versjonen, mens Åpenbaringsboken beskriver en falsk etterligning. Gud blåser sitt liv i oss. Han holder oss i live. Jesus ønsker å ånde Den Hellige Ånd på oss, som han gjorde med disiplene: «Så åndet han på dem og sa: ‘Ta imot Den Hellige Ånd’» (Johannes 20:22).

 

Det store spørsmålet er: Hvem vil vi være lojal mot? Menneskelige makter, politiske eller religiøse, som søker etter verdensherredømme, eller vår skaper og frelser, Jesus Kristus, som tok våre synder på seg for å sette oss fri? Det ene leder til fangenskap, den andre til frihet. Det ene lover verdslig makt, den andre gir oss Den Hellige Ånd – en kraftkilde til å leve et nytt liv.

 

Trenger du en fornyelse i ditt åndelige liv? Tiden er inne for å be vår himmelske far om å blåse nytt liv i oss. Idet verden følger undrende etter dyret (Åpenbaringen 13:3), ser Jesus etter et folk som ber om å bli fylt av Ånden. Vi går tidsaldrenes høydepunkt i møte – og det er bare et åndedrett unna.

 

Studer videre «USA i profetiene»